Maria og Karoline fra Rosthaug videregående skole.

Takknemlighet – vet du hva det er?

«Takknemlighet vil aldri bety det samme for meg igjen», skriver Maria Grønland Andresen etter å ha gjestet Gambia.

Du tror du vet hva takknemlighet er, og du tror også at du selv er veldig takknemlig. Takknemlig for å ha et sted å bo, en seng å sove i, mat å spise. Takknemlig for å ha bil og mulighet til gratis utdanning. Iallfall prøver du å overbevise deg selv om at du er det, for det hender en sjelden gang at et snev av tvil kommer snikende. Nå snakker jeg så klart om de ettermiddagene du drømmer om å kjøpe bil nummer tre, eller når du og din forlovede diskuterer muligheten til å kjøpe en hytte ved havet også, i tillegg til den dere allerede har på fjellet. Selvsagt er det lov til å drømme, men det hender fortsatt likevel at du må rive deg selv tilbake til virkeligheten og si høyt at du er fornøyd med det du har. Takknemlig for å leve.

Jeg har trodd at jeg har vært en takknemlig person, men etter mitt opphold i Gambia har jeg forstått at jeg burde være mye mer takknemlig, for vi har sett og opplevd takknemlighet i en helt ny dimensjon. En dag besøkte vi Butterfly Firends’ skole i Brikama, og det er det sykeste jeg har vært med på i hele mitt liv. På forhånd var vi blitt fortalt at dette skolebesøket kom til å gjøre inntrykk, men jeg var på ingen måte forberedt på det som møtte oss, og jeg ble bokstavelig talt slått pusten ut av. Hele skolen sto i skolegården og ventet på oss; eller for å være mer nøyaktig sto de i skolegården, i trappene og på platået over skolegården – for så mange var de! I det øyeblikket minibussen stoppet utenfor skoleporten, begynte alle elevene å synge, hoppe, klappe og danse vilt i ekte afrikansk ånd. Vi stod i midten av sirkelen i 20 minutter og så på showet deres, samtidig som vi lot takknemligheten synke inn. Hele situasjonen gjorde meg veldig rørt, og samtlige sto vi med tårer i øynene. Takknemlighet vil aldri bety det samme for meg igjen.

Vi satt på lasteplanet til en bil da vi kjørte til slaveøya, Kunta Kinte. Vi kjørte på en humpete sandvei, og hver gang vi kom til et nabolag, kom det barn løpende fra alle kanter. De løp alt de maktet etter bilen og ropte om vi hadde mat etter søtsaker å gi dem. Når du ser de små beina til en tre år gammel gutt, bevege seg som trommestikker der han løper etter bilen, da forstår du at han virkelig vil ha mat. På gata gikk vi daglig forbi mange uten å gi noe, og jeg lover at du knuser litt mer innvendig for hver gang. Tilslutt kjøpte jeg urter av en liten gutt, noe som resulterte i at han og brødrene klemte meg og fortalte hvilket godt menneske jeg var. Hvordan kan jeg være et godt menneske når jeg har gått forbi 20 stykker uten å kjøpe? Jeg føler det blir på lik linje som å velge hvem som skal få kveldsmat og ikke.

I Norge sier vi at utdanning er viktig, og selvsagt er det det. Men i Gambia er utdanning enda viktigere. Dersom du faller utenfor i Norge, så har vi et velferdssystem som kan dytte oss i rumpa og hjelpe oss med å finne tilbake til tilhørigheten vår i samfunnet. Har du ingen utdannelse i Gambia, er sjansene minimale for å få seg en jobb. Da vi var på stranda, spurte jeg noen av barna om de likte å gå på skolen. De så rart på meg og sa at de elsket det. Og så klart gjør de det, og det var et dumt spørsmål av meg å stille. I Norge er vi vant med å spørre barn om de liker å gå på skole, og vi får varierende svar. Men i Gambia er skolegangen en fjern drøm for mange, og de som er så heldige at de går på skole, er smertelig klar over at dette er en mulighet som kan forandre livene deres. Selvsagt elsker de det.

Jeg sier ikke at nordmenn ikke er takknemlige, for jeg vet at alle sammen vet hvor godt vi har det og setter pris på det. Vi er ikke gambiere. Vi står ikke og synger av glede midt på gata – det er ikke en del av vår kultur, og det er greit. Det vi derimot kan gjøre, er å sette av et minutt i ny og ne til å verdsette de tingene, de verdiene og de ordningene som vi er så heldige å ha. Å ta vann fra springen eller å spise en brødskive, er ikke en selvfølge rundt om i verden. Selv om du kanskje er flink til å stoppe opp i hverdagen for å tenke innimellom, så skader det ikke å gjøre det en ekstra gang. Jeg gjorde ikke det før, men jeg vet at jeg kommer til å gjøre det fremover. For mat er ingen selvfølge. Rent vann er ingen selvfølge. Utdannelse og skolegang er ingen selvfølge. Livet er ingen selvfølge.

2017-05-12T12:28:13+00:00 Nyheter|