Noen ord fra en påtroppende nestleder…

Gambia – et bittelite land i Afrika. Så lite at jeg nesten ikke hadde hørt om det før jeg av litt tilfeldige grunner reiste dit første gang i februar 2014. Jeg skulle besøke en bitteliten landsby, med en tilhørende liten førskole. Jeg hadde aldri vært i Afrika før…

Flyet landet. Varmen og søt, krydret lukt veltet mot meg i det jeg gikk ut av flyet. Vi humpet av sted med «matebussen» de få meterne bort til ankomsthallen. Mennesker, kaos, kofferter, traller og mer mennesker, for ikke å snakke om varmt. Jeg kokte i hodet og svetten rant, mens jeg stirret på viftene i taket i håp om at tankeoverføring skulle få dem til å virke. Welcome to the smiling coast of Africa!

Etter timer på en overfylt flyplass gikk turen videre med lokaltaxi til hotellet. Har aldri i mitt liv bremset og styrt så mye fra baksetet, men til ingen nytte. Jeg kom frem hel og sliten. Porten til hotellet stengte meg inne og det virkelige livet ute. Svømmebasseng, service, varmt vann, rent, strøm, myk seng, vifter (som virket) i taket, deilig mat, lukt av parfyme, rent vann å drikke… Overflod! Luksus! Og på den andre siden… Skittent vann, søppel, barbeinte barn, skabbete hunder, store øyne på leting, ris og fisk, sand og sand og atter sand, stramme lukter, slum… Håpløshet! Usikkerhet! Fattigdom!

Sovnet som en stein i en myk seng med myggnett rundt i et passe avkjølt rom. Deilig! Ofret ikke en tanke på de som la seg på gulvet og trakk et litt fuktig håndkle over seg for kvelden. Tenkte heller ikke på dem, da jeg satt ved frokostbordet dagen etter og spiste en deilig frokost med alt jeg kunne ønske meg, mens jeg så utover et blått og stille hav. Men snart tenkte jeg på dem og nå kan jeg aldri glemme dem…

For å gjøre en lang historie kort. Jeg reiste over elva fra Banjul til Barra med en «small boat» fordi fergen ikke gikk… En stor, sterk gambisk mann løftet meg opp på nakken og bar meg opp i båten før jeg fikk sukk for meg. Jeg fikk sjokk og holdt han så hard rundt halsen at det eneste han klarte å pipe frem var «Ndanka, Ndanka», som jeg senere har lært betyr «rolig, rolig». Han overlevde og det samme gjorde jeg, selv om jeg en liten periode var sikker på at vi kom til å synke og bli spist opp av krokodiller…

Jeg kom til slutt frem til førskolen. Da jeg satte foten min inn gjennom den rødbrune porten til førskolen, endret livet mitt seg. Jeg kjenner at tårene presser på nå også bare ved å skrive om det. Det er lett å bli rørt og trist på en og samme gang av minnene. Barna, smilene, øynene, hendene og gleden. Jeg måtte ha kommet til mitt eget kongerike der jeg var dronning! Jeg ble overøst av oppmerksomhet og beundring. Barna strøk meg på armene, over håret, bar tingene mine inn til skolen og sloss om hvem som skulle være ved siden av meg og holde hendene mine til en hver tid. Til slutt hadde jeg to barn på hver finger. Der og da var jeg den som hadde kommet for å redde dem! Mitt ego vokste til de grader høyt opp i skyene – og det var midt i min nytelse av mitt eget ego at jeg plutselig falt pladask i bakken igjen. Hva var det egentlig som holdt på å skje? Hvem var jeg eller hvem trodde jeg egentlig at jeg var? Og hvem var de og hvem trodde de egentlig at de var? Spørsmålene inne i hodet mitt ble flere og flere, mens jeg utad smilte og lo til barna og de voksne. Det eneste jeg ønsket var å komme meg bort fra alle disse smilende og snille menneskene. Det ble rett og slett for mye å ta inn.

Spørsmålene… Kan vi skjønne hverandre? Skal vi belære eller lære? Skal vi snakke om oss og dem eller skal vi rett og slett bare være mennesker sammen som må prøve så godt vi kan å forstå hverandre og respektere hverandre… Uansett, det var ikke tvil om at jeg reiste hjem som Mor Theresa etter første gang i Gambia. To uker på hotell, strand, møte på nordsiden av elven med barn som forgudet meg, sang, dans, trommer alt for meg, jeg var rett og slett deres velgjører (og det på en lærerlønning!) Her var det bare å brette opp ermene og redde en verden. Jeg glemte bare å spørre om verdenen ville reddes på min måte…

Jeg forelsket meg i Gambia fra første stund. For meg er det et land og et folk det har vært lett å bli glad i, samtidig som landet og menneskene utfordrer meg på alle tenkelige og utenkelige måter.

Siden min første tur til Gambia har jeg lært og møtt meg selv sikkert tusen ganger i døra. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker. Jeg har bodd i forfalne hus i slummen og sovnet av utmattelse av varmen og stanken av avføring. Jeg har sittet midt på natten på havneområdet i Banjul og snakket med unge gategutter som ruser seg og gjør hva de må for å få penger. Jeg har arbeidet side om side med kvinner til hendene mine blødde og jeg måtte gi meg (de var bare halvveis)… Jeg har vært med å begrave en enslig mor og sett hvordan familien hennes samlet seg rundt hennes barn og tok dem inn. Jeg har vært med i moskeen og feiret Korinte. Jeg har sittet og gjort lekser med en tolv år gammel jente som har gått gjennom skolen uten å lære å lese. Jeg har samarbeidet med flotte gambiske lærerkollegare på skoler der bygningene holder på å falle ned. Jeg har lært meg litt Wolof og Mandinka for å kunne kommunisere med de som ikke snakker engelsk. Jeg har gjort det jeg kan for å prøve å skjønne en del av de handlingene og normene som mennesker lever etter i Gambia. Det er mange ting jeg aldri kan forstå og det er mange ting jeg har lært meg å skjønne ved å se det i en sammenheng. Det er også ting jeg ikke vil forstå og jeg ikke kan godta, da det strider mot mine verdier og mitt menneskesyn. Og det er mange ting jeg har igjen å lære.

Jeg spurte en gang en liten flokk med gutter på vei til fiskemarkedet i Bakau hva de ville bli når de ble store. En svarte lege, en annen advokat og en svarte: «Jeg vil bli hvit som deg». Da sa en annen: «Nei, ikke bli det. Da må vi behandle deg annerledes…» Det er et tankekors…

Det jeg har lært og innsett er at hjelp er ikke «smuler fra de rikes bord». Det handler om samarbeid, det handler om respekt, det handler om og ikke gjøre mennesker i en vanskelig situasjon til ofre, det handler om å gi på en god måte, det handler om å ta vare på hverandre, det handler om å ikke gni inn hvor store forskjeller det er, det handler om respekt, åpenhet og raushet, det handler om å tenke hva jeg ville likt og ikke likt, det handler om at Gambia er Gambia og Norge er Norge…

Jeg har siden jeg var i Gambia første gang vært involvert i ulike helse- og utdanningsprosjekter i landet. Det er svært mange små organisasjoner som driver hjelpearbeid i Gambia og jeg har vært i kontakt med mange – både norske og utenlandske. Det var i den forbindelse jeg tok kontakt med Butterfly Friends. Jeg fikk vite om organisasjonen gjennom en venn av meg i Gambia som hadde hørt om ABC Schools. I 2015 skulle jeg sende en container med medisinsk utstyr til helsedepartementet i Gambia i forbindelse med Ebolasituasjonen i Vest Afrika. Jeg ringte da Anbjørg Juliussen for å få informasjon om hvordan sending av container kunne gjøres best mulig. Etter dette har våre veier krysset hverandre med jevne mellomrom.

Jeg sitter i dag som nestleder i Butterfly Friends. Et verv jeg ble valgt til av årsmøtet 23.april 2018. Og hvem er jeg? Jeg er som person nysgjerrig og interessert i mennesker – hvordan og hvem vi er, lever og påvirker hverandre. Dette har gjort at jeg gjennom årene har studert ulike fag knyttet til mennesket. Jeg har studert antropologi, historie med tyngde på urbefolkninger og Afrika, samfunnsgeografi og naturgeografi som har gitt meg en cand mag grad ++. Videre har jeg tatt Bachelor i barnevern med hovedvekt på barnesamtaler og relasjonsdannelse, praktisk-pedagogisk utdanning, norsk, samt ulike emner innen barn- og ungdoms oppvekst og utvikling. Jeg har i de siste årene jobbet primært med barn og ungdom fra ulike deler av verden, som har utagerende adferd og utfordringer som krever alternativ oppfølging i «normalskolen». Flere av barna har hatt traumer knyttet til krig, fattigdom og død. I tillegg til dette har jeg erfaring fra arbeid i barnehage og barnevernet. Jeg vet at jeg vil få bruk for min erfaring i mitt arbeid i Butterfly Friends.

Jeg har tre motto i livet, som jeg er overbevist om at man kan komme veldig langt med. Det ene har jeg tatt fra Gandhi, det andre fra min kloke søster og det siste fra Hakkebakkeskogen.

«Be the change you want to see in the world» (Mahatma Gandhi)

«Alt praktisk kan løses» (min kloke storesøster)

«Gjort er gjort og spist er spist» (Hakkebakkeskogen)

Det er med glede, ydmykhet, spenning og nysgjerrighet jeg har påtatt meg dette vervet. Glede fordi jeg skal få lov til å være en del av alt det fantastiske og viktig Butterfly Friends gjør i Gambia,  i forhold til utdanning og helse. Ydmykhet fordi jeg nå skal få jobbe med flotte mennesker som jobber for Butterfly Friends i Gambia. Glede og ydmykhet i forhold til alle faddere og alle andre som er med på å gjøre Butterfly Friends til det det er og har troen på at vi sammen kan hjelpe mennesker gjennom utdanning og et godt helsetilbud. Nysgjerrighet og spenning fordi jeg får være med på å drive prosjektene fremover.

Det er ikke bare utdanningstilbudet og helsetilbudet som gjør at jeg liker det arbeidet Butterfly Friends gjør i Gambia. Det er også det arbeidet de gjør med alle de menneskene som står bak elevene og pasientene. Det handler om de over 230 ansatte som hver dag går på jobb for å gjøre det beste de kan for sine medmennesker i Gambia. Det handler om at Butterfly Friends gir dem rettigheter i form av en meget god og trygg arbeidskontrakt, samt lønninger som generelt ligger litt over det arbeidsforeningene i Gambia krever.

Arbeidsledigheten i Gambia er svært høy og det gjør at mange blir ansatt på noe vi hadde kalt en «slavekontrakt». Innen turistnæringen jobber for eksempel mange gratis i prøvetiden som kan vare fra fire til seks uker. Fødselspermisjon med lønn er ikke vanlig i Gambia. Butterfly Friends har lønnet fødselspermisjon i 6 måneder. Videre liker jeg strukturen av organisasjonen i Gambia. En struktur som gjør arbeidet i organisasjonen enkel å få oversikt over.

Selv om jeg ser på Butterfly Friends som en veldrevet og stabil organisasjon som har fått til enormt mye i et land som er så forskjellig fra vårt eget, vil det også alltid være rom for forbedring og nytenking for å møte ulike krav og et land i utvikling. For eksempel måtte organisasjonen nylig finne en god løsning på hvordan vi i Norge skal få rask beskjed hvis fadderbarn slutter på skolen. I et land der skolegang er prioritert høyt i de fleste familier er det likevel ikke alltid forståelse for at ikke barnet kan tas ut en måned eller to i forbindelse med arbeid eller at barnet blir sent bort til en slektning for en periode. Lærerne har heller ikke alltid forståelse for at dette må innrapporteres. Det er derfor Butterfly Friends nå har ansatt en person til å følge opp dette og rapportere til styret i Norge månedlig.

Å arbeide frivillig for en organisasjon som skal hjelpe mennesker i et annet land krever hard innsats, og utrettelig pågangsmot. Det er et enormt ansvar med tanke på barna og de voksne som er avhengig at vi i Norge samarbeider og støtter hverandre i arbeidet. Det handler om å skaffe midler så organisasjonen kan gå rundt og opprettholdes. Det handler om troen på at sammen kan vi lage verden litt bedre. Det handler om å ta seg tid til å bli kjent med en annen kultur. Det handler om å heve seg over egne behov og ønsker. Det handler om å gi litt av seg selv. Som en av mine gode venner i Gambia ville sagt: «Det handler om å være like raust som et stort, gammelt tre som brer greinene sine utover og gir sval skygge for menneskene under det uten å be om noe tilbake». Det handler om at det ikke er så farlig hvem som gjør hva så lenge vi til slutt kan si: «Det fikk vi til sammen!» Det handler om å gjøre hverandre gode, gå videre og aldri gi opp troen på at sammen kan vi skape en forskjell for mennesker som ikke ble født med sølvskje i munnen…

Gleder meg nå til å samarbeide med alle i styret og alle dere der ute i Butterfly Friends – både i Norge og i Gambia. Tusen takk!

Ellen Lefdal

2018-04-27T21:38:03+00:00 Nyheter|