Det finnes en lykke så stor at den får deg til å glemme alle vanskelighetene du har vært gjennom i livet. Mantabeng Sanyang kan nok underskrive på det. Den døvstumme gutten hadde egentlig ingen fremtid da han trasket alene rundt i de trange gatene i New Jeshwang. Livet var vanskelig nok for alle de unge som hadde sansene i behold, men langt verre var det for den som verken kunne høre eller snakke.
Men livet bestemmes heldigvis ikke av skjebnen, men snarere av sannsynligheter og dermed også muligheter.
Historien kan fortelle Montabeng en dag oppdaget at de skulle bygges en skole i nabolaget, og han tilbød seg straks å grave grøfter for støping av fundamenter. I løpet av de neste årene gravde han ikke bare metervis med grøfter, men støpte også alle blokkene til både barne- og ungdomsskolen,
48 tusen og antagelig langt flere enn det!
Snart spredte det seg rykte om denne karen som var dyktig med sand og sement, og som balanserte trillebårlass på smale planker, en sirkusartist verdig. Senere, da skolene sto ferdig, fikk han ansvaret for alle nøklene, og dermed også tittel dom vaktmester. Da hadde han også fått innredet et tidligere lager hvor han bodde i mange år.
Montabeng høyeste ønske var å gifte deg å få barn. Til slutt fant han kjærligheten, eller kjærligheten fant ham. I dag er han far til en vakker liten jente, og han sies å være den lykkeligste av alle vaktmestre i Gambia.
