Torsdag den 8. februar hadde vi planene klare. Vi skulle stå opp tidlig, kjøre ned til Banjul og være der i god tid før ferga gikk klokken 09:00, og med litt flaks være ute på skolen i Bakalarr et par timer senere. Slik skulle det ikke gå.

Vi nådde fergeleiet i god tid, men der var det ikke noe ferge. Den vi trodde vi skulle ta lå til reparasjon et stykke borte. Vi ventet og vi ventet, og halvannen time senere trodde vi at nå skulle det skje. Ferga forflyttet seg bort til fergeleiet, men ingen kom om bord. Bare et par damer med kost som tok til å feie hele området hvor bilene skulle stå. Greit med renslighet, men hvorfor kom vi ikke om bord?

Det viste seg at de bare hadde klart å starte en av to motorer, så den ferga kunne de ikke bruke. Det var bare å vente på den gamle og saktegående ferga som skulle komme fra den andre siden av elva. Den kom omsider, men da hadde køen av folk og biler vokst til uante dimensjoner. Da vi endelig kom om bord var det omtrent som å slippe løs en flodbølge. Det flommet mennesker, utstyr og biler om bord i ferga, og det så ikke ut til å ta noen slutt. Jeg har aldri i livet sett en slik overfylt ferge. Der var det ikke snakk om å følge anvisningen om hvor mange passasjerer den var sertifisert for. Mottoet så ut til å være «jo flere, desto bedre».

Fem minutter over tolv kom vi oss av gårde. Da hadde vi ventet nesten tre og en halv lange timer i varmen. Heldigvis gikk overfarten ganske greit, men hvilket kaos det ble da alle skulle av. Det gikk en ny halvtime før vi var på veien. Først ved to-tiden nådde vi skolen. Da trodde vi alle hadde gått hjem for dagen, men den gang ei. De hadde ventet på oss og møtte oss med smil og munter sang. Det var virkelig rørende.

Skolen i Bakalarr ligger så øde til at strømnettet ikke har nådd dette området enda. Det gjør det utfordrende å drive vedlikehold på skolen. Alt måtte tidligere gjøres for hånd, men ikke nå lenger. Denne gangen hadde vi med oss et strømaggregat, og det var virkelig en velsignelse. Alt det arbeidet vi denne gangen brukte to timer på å gjennomføre hadde sikkert vært et helt dagsverk tidligere. Nå gikk det som på skinner, og medgangen fortsatte. Hjemturen ble den strake motsetning til turen utover. Vi hadde ingen kø inn mot Barra, og ventetiden var utrolig kort. I tillegg kunne vi kose oss på ferga og ha god plass. Vi kom hjem mye tidligere enn vi hadde turt å håpe på.